Her får du historien om Brennabu, helt fra den spede begynnelsen i 1959 - fortalt av Eli Staxrud Brenna.

En iskald februardag i 1959 svingte en varebil med to kommoder på taket inn på veien til Fosheim Hotell i Røn. I bilen satt 32 år gamle Eli Staxrud Brenna med fem barn, fem siamesiske katter og et flyttelass. Sjåføren var Kjell, broren til Eli.

- Vi stappet alt inn i varebilen og kjørte av gårde fra Oslo. Det var ingen begrensning for hvor mange som skulle være i bilen den gang, forteller Eli. - Vi stoppet på veien for å besøke tanten min på Hadeland. Mannen min Oluf hadde reist i forveien med tog til Fagernes.

Vel fremme etter en lang biltur hoppet Bente på 10, tvillingene Signe og Gry på 8, Eivind på 4, og minstejenta Åsta på 1 år ut av bilen. En ny epoke var i gang. Lite visste de den gang at årene på Fosheim skulle bli opptakten til Brennabu leirskole.

Eli vokste opp i Asker og Oslo sammen med broren Kjell og søsteren Anne Berit, eller Betten som alle kalte henne, og foreldrene Olav Staxrud og Brita Kristine Flaam.

Etter artium dro Eli et år til England og jobbet som hushjelp, og etterpå ble det jobb på Lifjell hotell i Telemark. Her møtte Eli en kjekk østerdøl fra Rena. Han het Oluf Odmund Brenna, de ble kjærester, giftet seg, og i 1949 kom førstefødte Bente til verden. To år senere kom tvillingene Gry og Signe. Eivind ble født i 1955 og Åsta i 1958. Eli var hjemmearbeidende mor og husmor mens Oluf jobbet på M/S Bergensfjord, senere tok han hotellfagskolen. De bodde i Nittedal, men etter hvert begynte de å se seg om etter et annet sted.

De hadde vært på utkikk en god stund da Eli leste om hotellet som skulle leies ut i Valdres. Hotellet hadde ikke vært i drift på en god stund og var i dårlig stand, men de så muligheter og sa ja til å bli de nye driverne.

- En god støttespiller for oss på Fosheim var svogeren min Oddvar Elvsveen, forteller Eli. - Han var ingeniør og jobbet i Statens teknologiske institutt i Oslo, og via han kom vi i gang med kursvirksomhet på Fosheim. Vi var det første hotellet i Valdres som begynte med kurs. Det kom hotellgjester fra Norge, Danmark og Tyskland også. Men etter hvert fant vi ut at det måtte være bedre å bygge hotell på fjellet, for vi måtte kjøre gjestene til fjells hele tida. Derfor søkte vi om å få bygge, men fikk avslag fordi det hadde blitt gitt så mange hotelltillatelser i Oppland, derfor fikk vi ikke lov.

Oluf sørget for å få bygget en skiheis i Røn, knapt et år etter at de hadde kommet til Fosheim. Heisen gikk fra hotellet og 320 m oppover i åsen med en stigning på 100 meter. Kapasitet var 200 personer i timen. Dette var den første skiheisen i Valdres, og med skitrekket vokste det også frem et alpinmiljø.

Barneflokken i familien Brenna økte fra fem til seks i 1963 da Brita ble født. Eli var nå 36 og mor til seks barn. Hun driftet Fosheim sammen med Oluf, og snart begynte de å legge planer om en ny virksomhet på Vaset.

Via Barnas Skifond som Oluf kjente godt til, fikk de skoleelever som skulle lære å på ski til Fosheim. Samtidig hadde Oluf god kontakt med den nyåpnede leirskolen på Høvringen. De ble inspirert og motivert til å etablere egen leirskole på fjellet. De begynte å planlegge, og byggingen kom i gang på Vaset. I 1965 åpnet Brennabu leirskole.

- Første året kombinerte vi leirskole på Vaset og hotelldrift på Fosheim, fortsetter Eli. - Vi hadde ikke skoleelever hele tiden, det var kun på vinteren. Vi hadde ingen kokker her, så maten ble kjørt opp fra Fosheim den første tida. Det var to retters middag, og jeg husker godt en gang da vi fikk en dessert som kokka hadde tatt oppi salt i stedet for sukker! Ha! Læreren klarte ikke å ta det humoristisk, han ble sinna! Det var latterlig, haha! Men de fikk selvsagt en annen dessert for vi greide å finne frem noe annet. Det var heller ingen oppvaskmaskin på kjøkkenet så skoleelevene måtte være med å tørke. Det gikk på rundgang. Vi hadde rundt 30 elever i gjennomsnitt. Våre egne unger var også flinke til å hjelpe til i oppveksten, presiserer Eli. – Alle sammen.

Etter et års tid hadde vi fått såpass god dreis på leirskolen at vi kunne kutte ut Fosheim. Jeg hadde blant annet ansvar for kjøkkenet, der fikk jeg hjelp av Anne Holden som hadde vært på Fosheim sammen med meg.

– Alt var jo mye mindre i starten, men det gikk ikke lang tid før det økte på med elever og vi måtte ha større plass. Etter to år bygget vi privatbolig. Da bodde vi i 2. etasje, mens i 1. etasje hadde vi plass til en liten klasse. Siden den gang har det blitt bygget og bygget og bygget. Det ble som vår gode hjelper Oddvar Elvsveen pleide å si: «Aldri et år uten bygging på Brennabu»! Jon Heimly var den første læreren, han jobbet her i veldig mange år. Ofte hadde vi lærerstudenter fra Elverum lærerskole som hadde praksis her, vi ble kjent med mange hyggelige unge mennesker.

Oluf var opptatt av at unger skulle ha mye å drive med. Det var hester og ridning, skiheis og fjellturer. Skiheisen i Røn hadde han tatt med seg da leirskolen ble åpnet. Det var bortover-ski og nedover-ski. Alle elvene måtte være med på tur til Grønsennknippa.

Første årene var det slik at alle elevene måtte spare selv for å komme på leirskole, det var ikke lovpålagt. Elevene hadde, den gang som nå, med seg lommepenger til å kjøpe noe i kiosken. - Det som var interessant var jo at de ungene som hadde fått med seg mye lommepenger brukte opp pengene først, minnes Eli. - Men de som hadde minst penger var forsiktig med pengene sine.

Ved privatboligen hadde familien et badebasseng, men det var litt dårlig med gjerder. Rett som det var, datt det både sauer og kalver oppi. Å få sauene opp fra vannet var ikke lett. Men verst var det den gangen da det datt oppi ei ku! - Jeg var alene hjemme, Oluf var på langtur med ungene inn til Grunke og skulle overnatte. Men heldigvis, mens kua «plaska rundt» i bassenget kom det to som kjørte Gartnerhall-bilen. Jeg spurte om de kunne tenke seg å få opp den kua fra bassenget, så skulle de få middagsmat! Det ville de. Men å få opp ei ku fra et badebasseng var ikke enkelt, men de klarte det til slutt, og mat fikk de!

Oluf døde brått i 1980, 56 år gammel. Familie, venner, leirskolen og lokalsamfunnet ble rammet av stor sorg. – Det var jo Oluf som drev leirskolen mens jeg hadde hovedansvar for driften. Det var forferdelig at Oluf skulle gå bort så tidlig. Heldigvis hadde vi Jon Heimly her som ordnet opp med leirskolen.

Jeg synes det var fint at Eivind og Elisabeth ville overta tidlig på 80-tallet. De har vært veldig flinke. Og lærerne her er også veldig flinke. Jeg forestilte meg aldri at Brennabu skulle bli så stort som det har blitt. Jeg er veldig imponert.

Hva tenker du når du rusler rundt på Brennabu i dag?
Da jeg går ute med rullatoren min og møter noen unger på veien, så tenker at ungene må lære at når de er i fjellet skal de si hei til alle mennesker. Du skal ikke gå rett forbi sånn som du gjør i en by. Men jeg har ikke kommet så langt at jeg har sagt det til dem.