På Brennabu er det mange som har jobbet i flere tiår. Med erfaring, kompetanse og personlighet har de vært med og formet Brennabu til den leirskolen det er i dag. Inger Berit Lyseng er en av dem.

Inger Berit var 15 år da hun og noen venninner fikk helgejobb som renholdere på Brennabu. En av de ansatte henta venninnegjengen i Ulnes, og kjørte de hjem når de var ferdige på jobb. Da hun var 18, fikk Inger Berit fast stilling som medarbeider i kjøkken, spisesal og stuer. I tillegg hadde hun renholderjobben i helgene. -Den største utfordringen min var at jeg var så himla beskjeden, forteller Inger Berit. - Jeg turte nesten ikke å gå inn i spisesalen. - Det var skikkelig plagsomt. Heldigvis har det blitt borte for lengst.

Inger Berit jobbet jevnt og trutt. Gradvis fikk hun mer ansvar på kjøkkenet sammen med Anne Holden som var kokke på Brennabu i mange år. - Jeg fikk ilddåpen da Anne ødela foten sin, da måtte jeg ta over mye. Jeg ble kjøkkensjef etter at jeg tok fagbrev i restaurant- og matfag i 2009.

Maten på Brennabu har alltid vært hjemmelaget og godt likt av liten og stor. Toppen er taco på torsdager, da er det ellevill jubel hver eneste gang, forteller Inger Berit. Da er det YESS! fra samtlige. Helt siden tidlig 1990-tallet har taco vært fast på menyen. Det mangler heller ikke på gode tilbakemeldinger fra elevene:

- Også dessert HVER dag - det er jo helt rått!

- Hotellstandard!

- Maten her er mye bedre enn hjemme!

- Hvor langt går scoren? Fem eller seks? Ja det blir seks på ALTl!!:)

- Kan vi væææær så snill å få med oss Inger Berit hjem?

Heller ikke fra lærere mangler det godord: Gratulerer- det er bare å klappe seg selv på skulderen - Tomine (streng Keto diett) har bedre verdier nå enn da hun kom på leirskole». Gratulerer til alle på kjøkkenet gjennom hele uken! - Jeg husker første gang jeg hørte om glutenallergi, minnes Inger Berit. - Da tenkte jeg, hva er det for noe? Samtidig var jeg redd jeg ikke skulle klare å takle det. Nå har Inger Berit jobbet med alle typer matallergier i årevis, det har blitt rutine og alt går automatisk. - Det hører med at jeg tar en del telefonsamtaler til bekymrede foreldre. Jeg roer de ned så de kan føle seg helt trygge på at ungene deres får riktig mat. Vi er supernøye med kvalitetssikringen. Jeg har aldri opplevd et eneste allergianfall så lenge jeg har vært her.

På kjøkkenet er det mellom en og tre på vakt, avhengig av antall elever. Er det færre en 40 elever er det en alene på vakt. Er det mellom 50 og 110 elever er det to. 110 elever eller flere, er det tre på kjøkkenet. I snitt ligger elevantallet over 110.

I perioder har Inger Berit også ansvar for fremmedspråklige assistenter som er på midlertidig arbeidspraksis fra NAV. De skal ha praksis og lære norsk for å komme seg inn i arbeidsmarkedet. - Jeg prater kun norsk med dem, konsekvent. Noen svarer på engelsk. Jeg er ganske «kjatrete», og hvis de ikke skjønner hva jeg sier så bruker jeg google translate. Det funker, og det det blir en del latter.

- Hvis vi har 140-50 skoleelever her fra mandag til fredag og det skal være bryllup i helga, og det topper seg med en sykemelding på kjøkkenet slik at jeg blir alene med mye ansvar, da blir det utfordrende. Det er mye logistikk og veldig mye å huske på av smått og stort.

Inger Berit forteller om et uformelt miljø, at det er høyt under taket på Brennabu. Det har vært mye moro med kollegaer opp gjennom årene, blant annet med Audun Myrvold. Audun begynte omtrent samtidig som Inger Berit, og de har delt noen episoder fullt av spetakkel! En gang limte Inger Berit fast skoene til Audun i gangen. En annen gang klinte hun majones på vindusviskerne hans. - Men det var Audun som begynte! Han skrev God Jul med majones på benken som jeg nettopp hadde vaska. Jeg tenkte at han skal jammen få igjen. Derfor smurte majones på vindusviskerne hans. Han merket ingenting før det ble regnvær etter noen dager og satte på vindusviskerne. Da ble det bråstopp! Haha! Det har vært mye tull og tøys.

- Må også nevne at da jeg begynte her hørte jeg at Eli Brenna var ei streng dame, så jeg var litt smånervøs og skeptisk da jeg skulle møte henne. Men vi fikk en god tone fra første stund og har alltid hatt det siden. Hun har vært med på alt tull som jeg har funnet på, for eksempel delvis utkledd på julebord og sånn. Vi har hatt veldig mye moro sammen.

Da Inger Berit var 11-12 år, sykla ho forbi Brennabu sammen med moren sin.

- Mor, hva er det som er her da?

- Det er en fjellstue, svarte moren.

- Her har jeg lyst til å jobbe, sa dattera.

Nå har Inger Berit jobbet på Brennabu i 40 år bortsett fra ett års permisjon. - Jeg hadde lyst på en forandring og fikk et vikariat et annet sted. Men det ble ikke som jeg hadde tenkt, jeg lengtet tilbake. Da jeg kjørte forbi Brennabu begynte jeg nesten å grine. Jeg savnet ungene. Etter ett år var det en fryd å komme tilbake. Nå har jeg ikke tanker for noe annet. Det er her jeg skal være.