Audun Myrvold jobbet på skisenteret på Tyin da han leste en artikkel om Eivind Brenna og Elisabeth Mellbye i lokalavisa. De hadde akkurat tatt over Brennabu. Litt senere ble det ledig stilling som vaktmester. Audun søkte og fikk jobben. 4. januar 1984 var første arbeidsdag.

19 åringen begynte med snekring, løypekjøring og skiinstruksjon. En dag spurte Eivind om han hadde vært borti hest. Ja, svarte Audun. Men sannheten var at eneste erfaring Audun hadde med hest, var en runde på hesteryggen i innhegning på tivoli. -Jeg ville late som jeg var ekspert, var ung bajas vettu, haha! Men jeg ble fort avslørt av ei dreven hestejente med ridestøvler og greier, ho gikk i 6. klasse. Jenta så lenge på meg før ho spurte forsiktig: - Audun, har du egentlig drevet mye med hest? - Nei, men kan du holde på en hemmelighet? Jeg begynte i forrige uke.

Tross tidlig avsløring om ikke all verdens hesteferdigheter, fikk Audun ganske snart god dreis på ridning og andre leirskoleaktiviteter. Han var nysgjerrig, leken, og full av pepp. Sammen med ungene trivdes han som plommen i egget. Instruktørrollen var midt i blinken. Utstyr, sikkerhet og fasiliteter var milevis fra den standard vi har i dag, men kreativitet og trivsel blant instruktører og lærere var det ingenting å si på. Audun fikk stadig nye ideer om aktiviteter han ville sette i gang. - Vi hadde to-tre utslitte kanoer fra 60-tallet. Noen måtte sitte på isoporplater i bunn. Vi padla etter at isen hadde lagt seg, isen brakk vi opp med årene. En vårdag i 1986 hentet jeg de første moderne aluminiumskanoene med seter og flyteelement. I dag har leirskolen 15- 16 kanoer.

Det var enkle kår for lærerne. Fasiliteter som eget skap, garderobe eller lærerrom fantes ikke. De hadde sin ryggsekk, kniv og anorakk, men hadde det strålende. Det var heller ikke snakk om å få noe utstyr av kommunen, det måtte lærerne ordne sjøl. - Jeg husker godt vi fikk en blyant hver med navnet vårt på av Mads Wangensten som var rektor på 80-tallet. Blyanten skulle vi ha hele året, men den rota jeg selvsagt bort i løpet av ei uke. I all enkelthet og kreativitetens ånd tenkte Audun at en fyrstikkeske kunne skape mye aktivitet. Med 50 fyrstikker kan man fint lage 25 bål. Tre unger kan lage ett bål sammen, dermed blir det mye aktivitet, kunnskap og ikke minst naturopplevelse sammen.

De laget lavvoleir og hadde vikingaktiviteter. Det ble malt korn mellom steiner, stekt vikingbrød på helle, brent keramikk på bål og farga garn av planter. Elevene syntes ikke alt var like moro, men lærerne syntes det var helt fantastisk. Enkelte elever var rastløse og hadde behov for mer spenning. Audun fant da et tau og begynte å spenne opp den første balanselina mellom noen trær som fjæra. Det gikk ikke så bra, elevene gikk rett i bakken. Tauet måtte spennes strammere mellom høyere trær, da gikk det litt bedre. Men det var først da de fikk statisk tau at ordentlige balanseliner begynte åta form. Så fant de et juv, da ble det snart svevebane. Dette var i begynnelsen av 90-tallet, det var ingen krav til sikkerhet slik det er i dag. Fokus på kvalitetssikring og videreutviklingkom først på slutten av 90-tallet. - Det er mange interne og eksterne pådrivere som har bidratt til at vi har den svevebanen som vi har i dag, presiserer Audun. Blant annet var Trygve Rogn-Hamre, Jon Heimlid, William Holden og Kjell Eirik Jensen har vært gode bidragsytere. I dag består Brennabu av to klatreparker - en zipline på over 120 meter og tre balanseliner.

- Etter noen år på Brennabu gikk det opp for meg at jeg ikke hadde noen utdannelse. Da begynte jeg på voksengymnas på kveldstid for å få studiekompetanse. Jeg utdannet meg først til barnevernspedagog, senere ble det utdanning til faglærer i naturbruk og veiledning. Audun hadde lærerstilling i ti år før han tok over som rektor etter Trygve Rogn-Hamre. Audun har vært ivrig etter å utvide aktivitetstilbudet på leirskolen. Aktiviteter som hinderløyper, sparkkjøring, fatbike og metalldetektorsøking har han tatt initiativ til. Han har også funnet på navn til enkelte naturformasjoner rundt Brennabu, som for eksempel Dødssvingen og Sutrekneika.

- Dødssvingen er det mange som snakker om. Jeg satte navn på en sving som kunne være litt utfordrende så ungene kunne gruglede seg til å komme dit. Noen hadde liten erfaring med ski og grua seg litt til hvordan de skulle klare det. Men når de da hadde grugleda seg en god stund og likevel klarte Dødssvingen så fint som bare det, ble de glade, stolte og fornøyd med seg sjøl. Audun fant også på navnet Sutrekneika på den bratteste bakken opp mot Ålfjell. På en tur var det elleve unger som begynte å sutre lenge før de kom til den bratteste kneika. Derfor bestemte han: - Det er ikke lov å sutre før kneika starter, men når dere kommer til Sutrekneika 300 meter lenger opp, DA kunne dere få sutre alt de vil! Hele flokken ropte «HER ER DET LOV Å SUTREI» Dermed sutra alle og lo av hverandre før de fortsatte videre til topps (uten sutring).

Hoppbakken som ligger på nedsida av Låvin, fikk Audun anlagt med gravemaskin. Da hoppbakken stod ferdig kom lærer Gjermund Før og hoppa det første hoppet. - Gjermund var veldig glad i hoppsport, forteller Audun, - derfor fikk hoppbakken navnet Gjermundkneika etter at han gikk bort i 2015.

Den første tida på Brennabu var samtlige elever med på alt. Det var absolutt ingen alternative muligheter når de skulle på tur, alle gikk til Grønsennknippa. Men etter hvert ble det behov for å legge inn kortere turer. - Ungene i dag har ikke samme motivasjon som før, sier Audun. Det er flere som spør «hvorfor skal vi gå på fjelltur»? Vi må forklare mer. Noen har ikke tilgang til utstyr og har liten erfaring med friluftsliv. Andre har fullt opp av topp utstyr og opplevelser så det holder. Jeg har hatt med elever som aldri hadde vært på fjelltur og som ikke greier å fylle vannflaska si i en bekk. Forskjellene henger ofte sammen med hvordan friluftsliv har blitt prioritert hjemme. Eller at det er elever som har vokst opp i andre kulturer eller andre land. Jeg husker vi hadde med det første bønneteppet på Bjødnhøvd, da lagde vi bønnerom ute i meterhøy snø.

Historiefortellinger har vært en del av Auduns varemerke på Brennabu. Det er ikke få elever som har hørt om Hulabakken, skatten og forbannelsen som har blitt fortalt med stor innlevelse foran elever som har lyttet med skrekkblandet fryd og store øyne. - Historiefortelling er noe jeg fletter inn på fjellturer også. Elevene får høre begynnelsen på en spennende historie i den første pausa. Deretter får de fortsettelsen i neste pause, ikke før! Da blir de ekstra motivert til å holde det gående.

På en av fjellturene opplevde Audun noe han sent vil glemme. Lengst bak gikk en gutt, han strevde tydelig, han smilte tappert og ga ikke opp. Han hadde store utfordringer. Vil du vite hva som skjedde? Den rørende opplevelsen har Audun ført i egen penn og kan leses her: Læring for livet

Bajasen fra Nesodden begynte som vaktmester i 1984. Han så neppe for seg at Brennabu skulle bli arbeidsplassen i nærmere 40 år. Eller at han skulle bli rektor med stor påvirkningskraft til å utvikle Brennabu til den leirskolen det er i dag. Jeg ble tatt godt imot av Eivind og Elisabeth, de har betydd mye for meg. En sjelden gang har vi vært uenige, men aldri uvenner. På en måte fikk jeg skikk på livet etter at jeg begynte på Brennabu, det er jeg evig takknemlig for. Jeg er også veldig takknemlig for alle de gode opplevelsene jeg har hatt sammen med elevene. Inni meg vil jeg alltid være leirskolelærer