- Det som har vært morsomt med å vokse opp på Brennabu, er at dette begynte med ingenting. Jeg var 10 år da foreldrene min bygget den første hytta, det som vi kaller 10-rommene i dag. Så har det blitt bygget og bygget. Det å ha vært med som nybygger, nesten litt som Amerika, er utrolig morsomt. I dag er det 25 forskjel1ig hus på Brennabu.

Eivind Snorre Brenna ble født i 1955 i Oslo, vokste opp på Vaset sammen med fem søstre, mor Eli og far Oluf. - Å vokse opp i en stor søskenflokk var moro, det var alltid noe som skjedde, forteller Eivind. Som 16-åring flytta han til Gjøvik for å gå videregående, han syntes økonomisk gymnas hørtes spennende ut. Men Eivind kjedet seg i perioder, da gikk han som regel på biblioteket og leste bøker. Etter tre skoleår på Gjøvik og et år i militærtjeneste, flyttet han hjem til Brennabu og var lærerassistent for Jon Heimlid. Deretter ble det lærerskole på Elverum. - Å komme til Elverum ble den store friheten, der ble det tre år med mye moro. Første året gikk stort sett ut på å ta masse kurs uten eksamen. Gjett om vi hadde et godt liv! Jeg var med på alt som skjedde, alt fra diskusjoner, kor og folkedans til jazzballett med 25 damer.

Ekstra moro ble det da han ble kjent med jenta fra Nes, hun skilte seg ut i flokken. - Hun var liksom nivået over de andre, sier Eivind. -Må si jeg hadde flaks! Elisabeth og Eivind ble kjærester, og etter lærerskolen dro de begge til Finnmark for å jobbe som lærere.

I januar 1980 skjer det utenkelige. Far Oluf får hjertestans og dør, 56 år gammel. Eivind får permisjon for å reise hjem og hjelpe til. Søstera til Elisabeth stiller opp i Finnmark for å vikariere for Eivind. - Faren min var en sprek mann i 50-årene som hadde prosjekter og planer hele tida. Det var over hodet ikke i mine tanker at det skulle skje noe med han. Og det hadde heller aldri blitt sagt direkte at det var som jeg skulle overta. Men jeg hadde alltid vært med han og jobbet når jeg var hjemme i ferier og helger. Jeg var med og hogde ved, jobbet i skiheisen, kjørte traktor og brøyta. Søstrene serverte og hjalp til inne.

- Dette sier litt om hvordan sånn skjer, fortsetter Eivind. - Det ligger i korta, men det skrives ikke ned, det innkalles ikke til et stort møte. Særlig før var det slik. Det var en selvfølge at gutta skulle lære å kjøre traktor og det ble dyrka at man hadde fått en sønn. Jeg var nr. 4 i søskenflokken. Men jeg kan huske at vi satt og prata en kveld, far og jeg, og Jan Roar Hansen som var gift med eldste søster Bente. Dette var i jula, en måneds tid før far døde. Da husker jeg at han spurte om vi var interessert i å overta skiheisen. Han ville nok gjerne gi slipp på den for å ta seg av andre prosjekter. Jeg takket nei, jeg mente at Jan Roar og Bente var mye bedre egnet enn meg. Men å drive leirskolen derimot, kunne bli mer aktuelt etter hvert.

Eli drev leirskolen alene i ett år etter at Oluf døde. I 1981 flyttet Eivind og Elisabeth til Brennabu og jobbet et par år sammen med Eli før de overtok driften. - Den store flaksen var at Elisabeth ville være med på dette her. Tenk om jeg skulle dratt alene hit og sittet oppi her og vært nisse! A fy flate! Det passet veldig bra å drive leirskole da begge to hadde pedagogisk bakgrunn. Prasksisperioder fra Spiterstulen, Nordisk Fjellskole i tillegg til Brennabu kom godt med. Elisabeth hadde hovedansvaret inne, Eivind ute. De første par årene var Eivind leirskolelærer før han ble daglig leder. - Vi var et bra team. Jon Heimlid var lærer, vi hadde ingen rektor. Fortsatt lever vi på Jons utvikling av aktiviteter. Steinslipinga er et rent produkt av Jons sterke faglige interesse.

For å fylle opp sommeren, ville Eivind og Elisabeth arrangere familieferie med hesteridning, kanopadling og fjellturer på programmet. De annonserte i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad. De dro til Bergen, stod midt i sentrum og delte ut brosjyrer, og de satte opp en bukk med en stor plakat: Familieferie i Valdres! De var unge og proppfulle av optimisme og pågangsmot. Innsatsen ga resultater. Det kom masse folk til Valdres! - På det meste hadde vi seks uker med fulle hus, forteller Eivind. - Det var familier fra Vestlandet som skulle på ferietur, så la de inn ei uke med aktiviteter på Brennabu før de reiste videre.

- Det var faren min som begynte med hester om sommeren, og søstrene mine var veldig interessert i hest, det var ikke noe gutter drev med. Men etter at far døde og jeg hadde tatt over, dro jeg til Starum på et seksukers hestekurs og lærte alt om hest. I årene som fulgte skaffet vi egne hester til Brennabu, på det meste hadde vi tolv, det var på slutten av 1990- tallet. Men det dabbet av da vi ikke fikk noen til å drive seriøst på helårsbasis. Det er ikke lett å finne folk som har kunnskap, erfaring og teft både med best, unger og pengestyring.

Eivind vokste opp med politiske diskusjoner rundt middagsbordet, spesielt da eldre søstre som gikk på Katta (Oslo Katedralskole) kom hjem i helger og ferier så økte temperatur og volum i diskusjonene. - De var i opposisjon og veldig røde! Oioioi! Da var det skikkelig temperatur! Og far heiet på Anders Lange som var den store helten. Eivind ler og rister på hodet. Dette var tidlig på 1970-tallet og Eivind var tenåring. I voksen alder engasjerte han seg som lokalpolitiker, og i to perioder har han vært ordfører i Vestre Slidre kommune. 1999-2011 og 2015-2019 (Bygdelista). I fylkestinget for Venstre fra 2007-2019. Da han ble ordfører, tok Elisabeth over hovedansvaret på Brennabu.

- Det er at vi turte å satse stort på å bygge ut. Det ga et skikkelig løft. Det var en stor satsing, gjelda økte voldsomt, og det store spørsmålet var om elevantallet ville øke. Først utvidet vi med 20-rommene, og etter 2-3 år fikk vi bygget 30-rommene i kjelleren. Vi fant ut at hvis vi skulle fortsette å bygge ut, ville det være fornuftig å skille ut den delen av virksomheten i eget selskap. Derfor ble Vasetstogo AS opprettet da vi begynte å bygge bytter. Den første hytta, Vasettunet, ble bygget 1988, så kom Storstogo og småhyttene etter hvert som plassbehovet økte. I denne perioden begynte vi også med til utleie til privatpersoner i helger og ferier. Dette var en stor satsing og det ga et skikkelig løft.

- Hvis vi skal henge med i leirskolemarkedet må vi følge med på endringer som skjer i samfunnet. Vi må tilpasse rom og fasiliteter etter kundegruppa vår. Blant annet har vi mange elever som kommer fra muslimske familier. Jenter fra muslimske familier får ikke være med på leirskole hvis det for eksempel ikke er bad på rommet. Det har vært imamer på Brennabu for å se hvordan det fungerer hos oss. Vi må vise respekt og tilpasse oss utviklingen. Vi kan ikke bare si at dette er Norge så det er bare å spise norsk mat og gjøre som oss.

– Alt var jo mye mindre i starten, men det gikk ikke lang tid før det økte på med elever og vi måtte ha større plass. Etter to år bygget vi privatbolig. Da bodde vi i 2. etasje, mens i 1. etasje hadde vi plass til en liten klasse. Siden den gang har det blitt bygget og bygget og bygget. Det ble som vår gode hjelper Oddvar Elvsveen pleide å si: «Aldri et år uten bygging på Brennabu»! Jon Heimly var den første læreren, han jobbet her i veldig mange år. Ofte hadde vi lærerstudenter fra Elverum lærerskole som hadde praksis her, vi ble kjent med mange hyggelige unge mennesker.

Det er så moro når vi har barn som for eksempel kommer fra Midtøsten, og som aldri har gått på ski. Her får de låne skiutstyr, de er ute seint og tidlig og går på ski, og de stråler! Her får de mulighet til å oppleve mestring. Mange barn opplever dette der de bor, men det er også veldig mange som ikke får denne muligheten.

Jeg tror det bare blir viktigere og viktigere med gode naturopplevelser. Det er ikke nok å prate om å ta vare på naturen, det må oppleves på kroppen. - Jeg skjønte allerede som liten gutt, at det som Brennabu gikk ut på, det var å ha gode opplevelser ute. Det å ha gode opplevelser ute har vært den største drivkraften hele tida siden Brennabu ble åpnet i 1965, presiserer Eivind. Kanskje nettopp derfor har Brennabu blitt Norges mest besøkte leirskole.